Empiriske studier bak doktorgradsavhandlingen (ph.d.) til Lillin Cathrine Knudtzon ved NMBU bekrefter foreliggende forskning som viser gode rutiner for informering av sivilsamfunnet i planprosesser, men at det i liten grad har innflytelse. Knudtzon foretrekker begrepene involvering og innflytelse fordi medvirkningsbegrepet forstås ulikt av aktørene på feltet.

Doktorgradsavhandlingen «Kan vi snakke om medvirkning? Sivilsamfunnets innflytelse og bidrag i reguleringsprosesser» («Can we speak of public participation? Civil society’s influence and contributions in detailed planning ») ble publisert i 2018.

 

Sivilsamfunnet tilstrekkelig plass

Målet med avhandlingen er å bidra til en bedre faglig samtale om hvorfor og hvordan sivilsamfunnet bør gis tilstrekkelig plass i arealbeslutninger. Den handler om utfordringer og potensialer knyttet til involvering av sivilsamfunnet i reguleringsplanprosesser – det mange tenker på som medvirkning.

Lillin Knudtzon Knudson Knutson Phd Rapport Doktorgrad Medvirkning«Normativ planteori har lenge vektlagt at fysisk planlegging bør forankres hos dem som blir berørte av endringene, men idealer og realiteter kan sprike – idealer må ofte vike», skriver Knudtzon i sammendraget.

Fysisk planlegging skjer i et spenningsfelt hvor mange hensyn skal ivaretas, og hvor eiendomsutviklere, kommunal planadministrasjon, sektormyndigheter og politikere er hovedaktører. Avhandlingen spør hvordan vi kan forstå sivilsamfunnets rolle og bidrag i reguleringsplanlegging:
Hvilke muligheter gis innbyggerne til å ha en stemme i disse prosessene, og i hvilken grad blir de hørt?
Hvorfor er deres rolle viktig?

 

Hva er demokrati i praksis?

«Planlegging skal være demokratisk, men vi kan ha ulike bilder av hva det innebærer i praksis. Innen demokratiteori er det en iøynefallende motsats mellom to demokratitradisjoner i synet på sivilsamfunnets rolle i demokratiske beslutninger; som velgere eller som medborgere som søker etter allmennviljen. I kjølvannet av disse eksisterer i dag flere ulike demokratiperspektiver side om side blant aktørene på feltet», skriver Knudtzon.

Avhandlingen knytter de ulike demokratiteoriene til norsk planlovverk, og diskuterer hva disse innebærer for involvering og innflytelse for sivilsamfunnet. Dette gir grunnlag for å synliggjøre planprosessers politiske natur, tematisere ulike virkelighetsforståelser og diskutere i hvilken utstrekning faktiske planprosesser er demokratisk legitime.

Avhandlingen belyser også hvordan sivilsamfunnet har mobilisert og hvordan deres innspill er møtt og ivaretatt.

 

Involvering og innflytelse fremfor medvirkning

Fordi ‘medvirkning’ er et begrep som forstås ulikt av aktørene på feltet, blir det ikke brukt i avhandlingen. I stedet brukes involvering av og innflytelse for sivilsamfunnet (naboer, organisasjoner, lokalsamfunn), hvor ‘involvering’ kan favne fra annonsering til samarbeid mens ‘innflytelse’ innebærer gjennomslag for argumenter eller ståsted.

Avhandlingen utforsker og utdyper forholdet mellom planlegging, diskurser, demokratiteori og demokratisk legitimitet. Analyser av hvilke diskurser som blir toneangivende i reelle planprosesser gir en dypere forståelse av hvorfor noen argumenter vinner frem mens stemmer fra sivilsamfunnet ikke får gjennomslag. Avhandlingen viser hvordan ulike demokratiforståelser, diskursperspektiver og kvalitetstypologien er begrepsmessige byggesteiner og verktøy som kan trekkes på i analyser av feltet innbyggerinvolvering og –innflytelse i reguleringsplanlegging.

«Gjennom de empiriske analysene ble det stadig klarere at feltet mangler begreper og en typologi som kan synliggjøre hvilke fysiske og arealbruksmessige kvaliteter som sivilsamfunnet står i en særstilling til å bringe inn i planprosessene (dvs. resultatet),» skriver hun.

 

Typologi for arealbruksvurderinger og -beslutninger

Avhandlingen tar utgangspunkt i økonomisk godeteori og videreutvikler en kvalitetstypologi som kan brukes til analyser av arealbruksvurderinger og –beslutninger. Typologien blir brukt på et empirisk materiale for å synliggjøre hvilke kvaliteter som kan genereres og hvilke som trues av eiendomsutvikling. Sivilsamfunnets bidrag til resultatet i planprosesser dokumenteres gjennom en analyse av ulike typer kvaliteter som genereres i private utbyggingsinitiativ, der sivilsamfunnet står i en særstilling til å dra fokus mot felleskapets interesser dvs. de ‘kollektive kvaliteter’.

Doktor Lillin Cathrine Knudtzon har gjennom 25 år dypdykket i faglige interesser knyttet til offentlige rom og demokrati, senest ved Norges miljø- og biofaglige universitet (NMBU) på Ås, fakultet for landskap og samfunn på institutt for by- og regionplanlegging. Flere av hennes tidligere forskningsarbeider har omhandlet utfordringer for demokratisk involvering og innflytelse. I en nasjonal kartlegging fant hun at de fleste norske kommuner har etablert råd eller styrer hvor barn og ungdom kan ta stilling til spørsmål som kommunene presenterer for dem (Knudtzon & Tjerbo, 2009). En hovedkonklusjon er imidlertid at på tross av en institusjonalisert kanal for involvering, var barn og unges innflytelse i de fleste kommunene svak og i hovedsak rettet mot begrensede politikkfelt.

“Tidligere studier har vært med meg i arbeidet med avhandlingen, og jeg har beholdt en vedvarende interesse for å undersøke hvem som vinner frem, og hvorfor, i beslutninger som angår hvordan vi som samfunn skal skape gode arenaer for rike liv med rom for respektfull meningsutveksling. Jeg håper å kunne fortsette med arbeid som kan bidra i et slikt samfunnsprosjekt”, skriver Knudtzon i forordet til doktorgradsavhandlingen.

ISBN 978-82-575-1548-5