Ønsker arkitekter å vite hva folk flest synes om det de lager? I framtida vil det ikke være noen vei utenom.
Det snakkes mye om medvirkning i utformingen av våre bygde omgivelser. Alle skal bli orientert om det som angår dem. Alle skal bli lyttet til. Man gjennomfører alle lovpålagte varslinger, høringer og allmøter, men ofte er det misnøyen som er mest framtredende.
De største aktuelle prosjektene viser at vi har et stykke igjen. Vi ser det på den forsinkede forargelsen over det nye Nasjonalmuseets lukkede, dominerende form. Og i Regjeringskvartalet, der Statsbygg presenterer, lytter, presenterer og lytter, men hvor de færreste føler seg hørt.
Men det er håp. Framtida vil nemlig se annerledes ut. Den teknologiske utviklingen vil gi oss et salig kaos av medvirkning, ifølge Marc Kushner, grunnleggeren av nettstedet Architizer. Han spår at framtidas bygg vil bli formet av engasjerte, informerte borgere, og dem vil det bli stadig flere av.
Kushners budskap har de siste årene vært at vi at står på terskelen til den «største revolusjonen innen arkitektur siden man oppdaget stål, betong eller heis, og det er en medierevolusjon». Vi går alle rundt med et kamera i lomma, og dette har ført til en voldsom akselerasjon i utbredelsen av arkitektur. For få år siden måtte du være Frank Gehry for å oppnå dette. Nå skjer spredningen av ideer og bilder like fort for hele feltet. «Arkitektur er overalt nå,» sier Kushner i sitt TED-foredrag fra 2015, «og det betyr at kommunikasjonens hastighet har kommet i kapp med arkitekturens hastighet.»
Et merkelig utsagn? Er ikke arkitekturen den langsomme kunsten? Jo, det tar lang tid å realisere et bygg, men det kan ta et øyeblikk å tenke ut konseptet. Dette var problemet tidligere: ideen blir unnfanget, men det tar flere år å se det konkrete resultatet. I løpet av denne tida går verden videre, så vi kan si at det ferdigstilte bygget er tre-fire år gammelt.
Det har aldri vært en god «feedback loop» i arkitektur, mener Kushner. Men nå har altså spredningen fått en hastighet som gir nye muligheter til å påvirke og forbedre. Særlig i sosiale medier kan ny arkitektur diskuteres før den bygges, illustrasjoner kan skape begeistring eller motbør, og mange flere har muligheten til å gi innspill, både gode og dårlige.
Alexandra Lange, forfatter og arkitekturkritiker, har skrevet at «sosiale medier er historiens førsteutkast». Hun har oppfordret arkitekter til å være mer kreative i sin bruk av sosiale medier. Man legger ut illustrasjoner, men det er først og fremst markedsføring, preget av urban idyll. Framstøtene er ment å påvirke politikere og planleggere, som ofte ikke har rukket å vurdere prosjektet ennå: «Se så mye oppmerksomhet vi får rundt vårt flotte prosjekt, det er dette folk vil ha.»
Det legges i liten grad opp til tilbakemelding fra den interesserte allmennhet. Hva om man i stedet går ut og søker dialog, gjerne arkitekt og utbygger i fellesskap, og forteller om prosjektet, hva man har tenkt, hvor man har hentet inspirasjon, hva prosjektet vil bidra til i lokalsamfunnet, og så videre. Folk lengter etter å føle eierskap og medbestemmelse i det som skjer rundt dem.
Hvis sosiale medier kan bli arkitekturhistoriens førsteutkast, vil mange være interessert i å kaste sine synspunkter inn i samtalen. En effekt av denne dialogen vil være mer kvalifiserte og gjennomtenkte innspill fra folk. Og mer engasjement fra begge kanter vil gi økt respekt for fagfolk, er min påstand.
Artikkelforfatteren er redaktør i Arkitektnytt. Artikkelen ble opprinnelig publisert som lederartikkel i Arkitektnytt 11/2018 og på nett 20. desember 2018.