I utkastet til Arkitekturpolitikk for Oslo med høringsfrist 8. mai 2019 er mål nr. 10 å invitere innbyggere til medvirkning. Likevel handler de tre konkrete medvirkningsforslagene lite om reell, aktiv og dekkende medvirkningen etter Plan- og bygningsloven.
Medvirkning har lett for å bli skinnprosesser hvor innbyggerne blir påstått lyttet og tatt hensyn til, mens realiteten er langt der i fra.
Les også: Dette arkitekturpolitikk for Oslo-innlegget på Dagsavisen.no (før ørlite redigering her på medvirkning.no)
Les dessuten: Forslaget til arkitekturpolitikk for Oslo ble vedtatt 26. februar 2020 uten å korrigere medvirkningsparagrafene.
Høsten 2018 publiserte Lillin Cathrine Knudtzon doktorgradsavhandlingen «Kan vi snakke om medvirkning?» hvor hun påpeker sivilsamfunnets diskutable rutiner for å informere uten å gi innflytelse. Forslaget til arkitekturpolitikk er tydelig utformet i denne triste tradisjonen.
Ingen har vel heller illustrert bedre hvordan innbyggere blir bedratt for medvirkning enn Sherry R. Arntstein med Deltakelsesstigen fra 1969. Mål 10.1 i arkitekturpolitikkforslaget fremstår i henhold til Deltakelsesstigen nettopp som informasjon skjult som medvirkning: «Legge til rette for medvirkning i byutviklingen i innbyggernes egne nærmiljøer, for eksempel med mobile utstillinger».
Mål 10.2 legger også opp til at makthaverne skal fremme og innbyggerne få kommentere ferdig forslag: «Utvikle digitale medvirkningsplattformer hvor innbyggerne over internett kan vurdere og kommentere forslag.» Mål 10.3 «Styrke lokalt eierskap til og ivaretakelse av grøntområder, vassdrag og andre fellesgoder gjennom samarbeid som «adopter en park» og lignende» handler om å la innbyggerne drive eiendomsforvaltning.
Bak forslaget til arkitekturpolitikk skjuler det seg enten mangelfull medvirkningskompetanse eller sterke krefter som vil bestemme selv. Dette er en form for etatisme hvor byråkrater vet bedre enn innbyggerne de skal betjene. Det er aristokratiet over almuen i vår tids format.
Den grunnleggende feilen ved forslagets mål 10 er det ikke legges opp til medvirkning i idéfasen. Innbyggerne blir henvist til å kommentere idéene til arkitekter, utbyggere og Oslo kommunes plan- og bygningstetat.
Alle som har deltatt i skapende prosesser vet hvor feil det er å påstå at medvirkning handler om å kommentere ferdige forslag. Det er som å overlate beslutninger til departementene og orientere Stortinget i etterkant. Det er som å love ungene tidenes ferie og gi dem valget mellom telttur i hagen og overnatting hos naboen.
En arkitekturstrategi som lukker idéprosesser på denne måten vil resultere i forslag som skaper strid og splid fremfor samling og god by- og stedsutvikling. Det er i strid med kravene til aktiv, reell og representativ medvirkning i plan- og bygningslovens formålsparagraf 1-1, medvirkningsparagrafen 5-1 m.fl. og juridisk veileder om medvirkning fra regjeringen.
Medvirkningen må starte tidlig. Når våre to reguleringsplanformer «områderegulering» og «detaljregulering» fremlegges, er planområdets skjebne stort sett allerede beseglet av kommuneplaner.
Oslo har erfart hvordan tilsynelatende ubetydelige formuleringer i kommuneplaner og kommunedelplaner kan gå lokalbefolkning og politikere hus forbi, for eksempel da boligområdet nedre Grefsen i kommuneplanen var blitt en del av Storo med tilrettelegging for omfattende fortetting. Skandalen ble avdekket i menighetsbladet Talefoten i mars 2016 og politikerne lovet dyrt og hellig at slikt ikke skulle gjenta seg.
Løftene må følges opp i byens arkitekturstrategi. Medvirkningen i kommuneplaner og eventuelle kommunedelplaner må bli vesentlig sterkere ikke bare på planens helhet, men gjennom medvirkningsprosesser som mobiliserer berørte lokalmiljøer. Her bør bydelspolitikerne med sin lokalkunnskap være vertsskap.