Demokratiet er blitt for stort for politikerne våre. Det har da heller aldri vært meningen at de skulle drive det alene. Medvirkning som element i samskaping er en del av løsningen.
For litt over ett år siden ble Capitol Hill stormet av innbyggere i Amerikas forente stater (USA). En mobb eller representanter for en befolkning som føler seg maktesløs overfor samfunnsutviklingen?
Nesten seks av ti amerikanere mener demokratiet deres står i fare for å kollapse, er blant dagens overskrifter i Nettavisen. De stormer ikke Den amerikanske kongressen, men viser fortvilelsen i befolkningen i et av verdens viktigste demokratier.
Bekymret for institusjoners habilitet
Et nåtidsbilde her hjemmefra er samfunnets bekymring over våre viktigste institusjoners habilitet og funksjon – eller kanskje snarere dysfunksjon.
Vi ser en søker til stillingen til sentralbanksjef som svært mange har lite tiltro at vil kunne opptre med den nødvendige avstand til regjeringen på grunn av det som Transparency International Norge kaller vandrende interessekonflikter. Vi har sett en nasjonalforsamling hvor medlemmer fra begge politiske hovedsider har beriket seg selv i strid med regelverk og intensjoner – på en måte som innbyggere aldri ville bli bestemt straffet for.
Vi ser også at innbyggere fleste er i bredt opprør mot beslutninger som de opplever som hårreisende dumme, hvor sammenkoblingen med det europeiske strømnettet er en aktualitet i den kalde årstiden. Og om nå sammenkoblingen skulle være lur, så samsvarer den iallfall ikke med innbyggernes – demokratiets ønsker.
Men, er det ikke slik, at politikerne er nødt til å se på tvers av enkeltgruppers særinteresser og fatte vedtak for nasjonen som helhet sitt beste?
Les også: Medvirkning er avgjørende for planprosessers demokratiske legitimitet.
Demokratiet vet mer enn politikere og etater
Jo, det er slik, også. Men, det er blitt mange eksempler på politikere lokalt og sentralt sin manglende kompetanse og sviktende beslutninger. Sløseriombudsmannen er blant de som har synliggjort hvordan skattebetalernes penger formelig brenner i lommen og ødsles på en måte som innbyggerne – demokratiet – aldri verken ville ha anerkjent eller initiert.
Demokratiet vet bedre.
Vi som har engasjert oss innenfor medvirkning kjemper en kamp som går langt utover å få til gode medvirkningsprosesser hvor alle berørte får medvirke, slik det fremgår av § 1-1 Lovens formål:
«Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter.»
Regjeringen utdyper hva medvirkning for alle berørte innebærer:
«[…] Åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning i nødvendig utstrekning er ment å være vesentlige elementer både ved plan- og byggesaksbehandling etter loven. Dette er i samsvar med grunnleggende demokratiske og rettssikkerhetsmessige prinsipper[…]
Enda så tydelig hensikten er definert, kjempes det land og strand rundt for å få til en medvirkning som faktisk er i henhold til loven. Det er en hard kamp med få seire, selv om vi heldigvis ser en gryende bevegelse i en bedre retning.
De man først og fremst kjemper i mot er de som er instrumenter for demokrati; politikerne og deres embetsverk. Mange politikere kan unnskyldes fordi de sitter for kort i posisjon til å stå opp for medvirkningens betydning. Uansett er det mange bortforklaringer som settes frem – og her er vi ved kjernen i hva medvirkning og demokrati handler om.
Innbyggerne elsker sine politikere og vil helhjertet hjelpe
Politikere og etater behøver nemlig ikke å bortforklare så mye. Når de strever seg inn i blindgater som utledninger om hvorvidt medvirkning er medbestemmelse eller ikke, så kan de bare spørre demokratiet. Når de lurer på hvorfor folk bli opprørte når de får fremlagt mer eller mindre ferdige saker til en medvirkning som aldri noensinne vil bli annet enn skinnmedvirkning, så kan de bare spørre demokratiet hvordan det vil ha det.
Faktisk elsker svært mange innbyggere sine politikere og offentlig ansatte, og vil av hele sitt hjerte vil hjelpe politikerne som vier sine liv til helhetens beste. Politikere og innbyggere står ikke på hver sin side. De står på samme side – samlet rundt en ambisjon om å skape et vel fungerende samfunn for oss alle – og våre etterkommere.
Naturligvis finnes det (fremdeles) egoister som vil sko seg på bekostning av fellesskapet. Men, dette finnes og må vi søke løsninger på. Den store majoriteten er kloke mennesker som forstår at kompromisser er nødvendige og kan bidra konstruktivt.
Politikkindustrien er for seg og sine
Harvard-professor Michael E. Porter har sammen med forretningskvinnen Katherine M. Gehl analysert hvorfor konkurransen innenfor politikkindustrien svikter Amerika. Videoen ser du her.
Blant de svært interessante observasjonene er at det politiske systemet fungerer aldeles slik som intensjonen er; det ivaretar politikerne og de som er knyttet til dem av sponsorer og samarbeidspartnere.
Hva så med alle da andre i demokratiet som både har sine borgerrettigheter eller rett og slett veldig mye å bidra med?
Politikken har avsondret dem fra demokrati og medvirkning. Deres stemme, rettigheter, ideer og faggrunnlag er satt til side. Gehl og Porters arbeid viser dette.
Slik har politikerne skapt et miljø som svikter demokratiet. Medvirkningskampen viser dette svært tydelig.
Demokratiet utøves ikke bare ved valgurnene
Selv om det er en beinhard kamp om å få medvirke, har medvirkere iallfall en lov i ryggen som gjør det litt lettere. Slik er det ikke på alle områder i samfunnet. Resultatet er storming av demokratiske institusjoner og over politikernes avstand til befolkningen. Resultatet er at verdens demokratier ikke lykkes i å håndtere utfordringer som åpenbart må takles.
Demokratiet skal ikke bæres av politikerne med innbyggerne som bidragsytere kun ved valgurnene, men gjennom samskapingsmodeller hvor alle ressursene våre blir tatt i bruk for å skape en bedre verden lokalt og globalt.
Løsningen er å erkjenne at demokratiet ikke skal bæres av politikerne med innbyggerne som bidragsytere kun ved valgurnene, men gjennom samskapingsmodeller hvor alle ressursene våre blir tatt i bruk for å skape en bedre verden lokalt og globalt.