Medvirkning og estetikk i steds- og byutvikling må på politikernes agenda i stortingsvalget. Våre folkevalgte og innbyggernes posisjon må styrkes i planprosesser i forhold til utforming av byer, tettsteder og nærmiljøer.
Kommuneplaner og områdeplaner har i dag få føringer for utforming utover plassering, volumer og høyder. Derfor står invitasjonen til en hvilken som helst smak og behag åpen når utbyggere gir seg i kast med detaljreguleringer. Det skjer i samspill med medarbeidere i planetater som bruker sine varierende smakspreferanser i mangel av politiske føringer.
I sum blir estetikken avgjort utenfor demokratiet.
Arkitekturopprøret Norge vist at folk ikke lenger vil bli plassert på sidelinjen av arkitekter, utbyggere og etater.
Våre folkevalgte sitter dessuten i en umulig situasjon. Kommunestyrer eller bystyrer har små muligheter for omgjøring av detaljreguleringer, selv når lokalmiljøer skriker etter det. Årelange utviklingsprosesser med tilhørende millioninvesteringer ligger bak slike planer. Å gjøre store endringer med uoversiktlige konsekvenser som lokalpolitisk kveldsarbeid er håpløst.
Arkitektur handler både om design av enkeltbygninger og sammenhengen disse inngår i, også i forhold til natur og miljø. Arkitekturen tilhører innbyggerne.
Plan- og bygningsloven støtter ikke dette tilstrekkelig. Loven setter dessuten politikerne i forlegenhet fordi de må vedta uønskete planer. Den må forandres for å styrke politikernes posisjon som våre tillitsvalgte. Helt sentralt er:
1. Utforming og estetikk må inn i kommuneplanens arealdel og dermed bli juridisk bindende
2. Estetiske retningslinjer må inn i alle områdereguleringer og detaljreguleringer.
3. Innbyggerne må ha lovfestet rett til medvirkning tilknyttet dette.
Planprosesser vil gå raskere når stridsspørsmål lukkes tidlig. Det er ønskelig for innbyggere, utbyggere og bygg- og anleggsbransjen.
Innlegget ble første gang publisert i Dagsavisen (print) 25. juni 2021.
