Medvirkningsombudet er bekymret for forskning som blir gjennomført på en måte som gjør forskningsresultatene lite verdt, men som like fullt blir varmt omfavnet av de som motarbeider medvirkning som lovbestemt borgerrett.
Vi har to hovedformer for medvirkningsprosesser i plansaker. Den første formen er lovbestemt gjennom plan- og bygningsloven formålsparagraf § 1–1, 4. ledd: «Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter.» Videre fastslår § 5-1 kommunens store ansvar for gjennomføringen.
Den andre formen medvirkningsprosesser er direktedemokrati av alle tenkelige typer.
Forskningen må makte å skille
Hvis man i forskningssammenheng stiller spørsmål til kommuneansatte og politikere uten å skille på lovbestemt medvirkning og annen direktedemokrati, får man et misvisende resultat.
For eksempel viser forskning at kommuneansatte og politikere ser en hovedutfordring i at godt organiserte særinteresser kan få uforholdsmessig stor innflytelse på beslutninger og at det er vanskelig å mobilisere «de stille stemmene».
I og med at kommuneansatte og politikere («kommunen») selv er ansvarlig for å gjennomføre lovpålagt medvirkning «for alle berørte interesser og myndigheter», har de for denne medvirkningsformen full kontroll både med gjennomføring, metodevalg og representativitet/utvalg. Hvis da «godt organiserte særinteresser» får uforholdsmessig stor innflytelse på beslutningene og «de stille stemmene» det motsatte, ligger feilen hos de kommuneansatte og politikerne som ikke har gjort jobben sin. Hadde de selv vært under utdannelse, gjennomført en undersøkelse hvor alle berørte interessere skulle være representativt uten å sørge for dette, fremlagt resultatene og så uttrykt sin bekymring for representativiteten – ja, da ville de enten ha strøket eller fått veiledning i å gjøre undersøkelsen på nytt.
Når det derimot gjelder den andre medvirkningsformen «direktedemokrati i vid forstand» så kan kommuneansatte, politikere og studenter derimot gjøre sine egne, kvalitative vurderinger av denne medvirkningsformen som de måtte ønske.
De som har kontroll har…. kontroll
Forskning må imidlertid skille disse medvirkningsformene. I og med at kommunen har full kontroll med den lovpålagte medvirkningen også i planprosesser som utføres av andre, så har kommuneansatte og politikere alle muligheter til å danne seg et objektivt inntrykk av hva alle berørte interesser – godt organiserte eller svake røster – mener. Når man har gjort et metodisk godt arbeid med dette, kan man holde dette opp i mot direktedemokratisk medvirkning. Det vil da være lettere å se hva særinteresser mener versus «alle berørte interesser» jf. loven.
Direktedemokrati er for øvrig helt sentralt i et velfungerende demokrati og man bør tenke seg om både en og to ganger dersom man går til angrep mot “de sterke” som deltar i demokratiet på denne måten, fordi det kan ta motet fra “de svake” å se hvor tøft innspill blir behandlet.
Medvirkningsombudet har utnevnt seg selv etter observasjoner av hvordan planprosesser i den ene bydelen og kommunen etter den andre oppleves som utmattende for deltakerne. Når medvirkningsprosessene er ferdige er deltakerne det også. De lukker boken og deres erfaringer blir i lite grad videreført.
Medvirkningsombudet ønsker å videreføre erfaringene. Én tydelig erfaring er at mange opplever medvirkningen som skinnprosesser hvor planetater og politikere finner den ene grunnen etter den andre – det er alltid en grunn – til å underkjenne medvirkningen. Dette får de gjøre uten at offentlige ombud som Statsforvalteren, sivilombudsmannen eller politikere i sin ombudsrolle stopper dem. De gjør det også til tross for gode veiledere fra regjeringen og forskningsarbeid som er meget tydelig.
Man kan innenfor medvirkning ture frem uten å bli stoppet.
Dårlig forskning på medvirkning kan ødelegge
Forskning som ikke skiller på de to medvirkningsformene vil kunne bidra til at de ansvarlige ikke blir stilt til regnskap i forhold til loven. Forskning som ikke behersker dette skillet vil sannsynligvis bli tatt til inntekt for at medvirkning i Norge ikke fungerer fordi «sterke røster» ødelegger. Slik forskning vil med høy grad av sannsynlighet blir brukt til å underkjenne medvirkning, av de som har det faktiske ansvaret etter loven.
Dersom forskningen imidlertid skiller mellom de to medvirkningsformene – og resultatet ble at kommuneansatte og politikere er bekymret for at sterke røster blir hørt på bekostning av svake også når de selv (kommunen) har ansvaret – så ville dette kunne meget interessante funn som nok en dokumentasjon på at medvirkning gjennomføres i strid med norsk lov.