Innbyggerne er i praksis utestengt fra den avgjørende forhåndsdialogen tilknyttet utarbeidelse av planprogrammer. Lov og praksis på området legger til rette for etatisme ved å sette offentlige etater i føringen.
Representerer ikke offentlige etater folket? Mulig, men det som er hevet over tvil er at folkets egne organisasjoner representerer dem. Skal planprogrammer være legitime må de forankres i folket gjennom forhåndsdialogen,
Plan- og bygningslovens paragraf 4–1 fastslår at det for alle regionale planer og kommuneplaner – og for reguleringsplaner som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn – som ledd i varsling av planoppstart skal utarbeides et planprogram som grunnlag for planarbeidet.
Folk får ikke delta i premisslegging
Planprogrammet er svært viktig. Det er programmet for resten av prosessen. De som styrer dette styrer også planprosessene.
Planprogrammet skal gjøre rede for formålet med planarbeidet, planprosessen med frister og deltakere, opplegget for medvirkning, spesielt i forhold til grupper som antas å bli særlig berørt, hvilke alternativer som vil bli vurdert og behovet for utredninger. Forslag til planprogram sendes på høring og legges ut til offentlig ettersyn normalt samtidig med varsling av planoppstart. Planprogrammet fastsettes ordinært av planmyndigheten.
Lovens bokstav har fokus på myndigheter. Medvirkningserfaringer har ikke full oversikt, men mye tyder på at det følgelig kun er myndigheter som får delta og ikke innbyggernes organisasjoner.
Slik var det i Oslo i forbindelse med ny kommuneplan. Der var forhåndsdialogen med offentlige aktører og grupper med krav til særskilt tilrettelegging.
Les også: Høringsnotat til Oslo kommunes nye kommuneplan
Samordning settes foran medvirkning uten lovgrunnlag
Men, hva med innbyggerne – folk flest? Måten loven praktiseres på med utestengelse av innbyggere og deres organisasjoner innebærer at samordning gjennom forhåndsdialog går foran medvirkning som er definert at skal skje allerede i lovens formålsparagraf 1-1.
Innbyggernes offentlige organisasjoner inkluderer blant annet sentrale og regionale velforbund, idretts-, fritids- og kulturorganisasjoner, bydelsutvalg, velforeninger, sameier, borettslag, miljøorganisasjoner, handelsforeninger og lokalmiljøorganisasjoner.
Gjennom praktiseringen av loven blir offentlige myndigheter er hørt – myndigheter som allerede er sterke – mens innbyggernes organisasjoner blir det.
I sum er det særlig offentlige virksomheter inkludert statlige som blir hørt ved det viktige avsparket for planprosesser, mens innbyggerne ikke blir det.
Det er en meget uheldig tilsidesettelse av innbyggerne og prioritering av etatene.