Når de ansvarlige for demokratisk medvirkning i kommunen er bekymret for om medvirkningen de selv gjennomfører blir dominert av visse grupper og dermed udemokratisk, er det grunn til å rope varsko.
Under dagens digitale debattmøte «Hva mener innbyggere, politikere og byråkrater om medvirknings- og påvirkningsmuligheter i Oslo» fremla OsloMet – ført an av postdoktor Sveinung Legard – resultatet av en undersøkelse tilknyttet forskningsprosjektet DEMUDIG (Demokratisk byutvikling i den digitale tidsalder).
En av hovedutfordringene som kommuneansatte og -politikere opplever er at godt organiserte særinteresser kan få uforholdsmessig stor innflytelse på beslutninger og at det er vanskelig å mobilisere «de stille stemmene». Disse stemmene er de som vanligvis ikke deltar politisk og som gjerne stiller svakere hva gjelder ressurser som tid og utdanning.
Det er ikke første gang at politikere og kommuneansatte utrykker sin bekymring for at «ressurssterke» nordmenns deltakelse i medvirkningsprosesser er udemokratisk.
Denne bekymringen er det all grunn til å være bekymret over.
En årsak er at mange ikke skiller godt mellom “medvirkning etter loven” og andre former for direktedemokrati.
Kommunen selv har nemlig ansvaret i henhold til plan- og bygningslovens paragraf 1–1 for å sørge for medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter.
I dette ligger også ansvaret for å behandle innspill og velge virkemidler som setter planleggerne i kontakt med de stille stemmene. Fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet foreligger Medvirkningsveileder med en omfattende metodeoversikt for dette. Dette handler dessuten om kvantitativ og kvalitativ undersøkelsesmetode som er pensum i høyere utdanning.
De som har ansvar etter loven for at utvalget skal være representativt, kan ikke bruke manglende representativitet som argument mot medvirkningens sluttresultat.
Medvirkningen består dessuten i hovedsak av informasjonsmøter og høringsrunder som appellerer til folk med kunnskap om prosessene, som er flinke til å skrive og orker å involvere seg – og ikke så mange andre.
Fremfor å rette oppmerksomheten mot grupper som stiller opp, må fokus være på å gjøre medvirkningen representativ og demokratisk. Fokus må også være på hva som er lovpålagt og kommunens ansvar for å ivareta denne borgerrettigheten, og hva som er andre former for direktedemorkati. De svake stemmene stiller neppe manns- og kvinnesterke på trappa til Rådhuset. Det får være greit så lenge kommunen har sørget for å ta inn innspillene deres før saken når så langt.
Det gjelder i Oslo og i mange av landets øvrige kommuner.