Lokale eliter med reell makt også over stedsutvikling bærer navn som jaktselskapet, bordet, juleselskapet, klubben, foreningen og misjonen. I Norge har vi mange slike nettverk som sjeldent omtales i offentlige sammenhenger, men som alle lokalt kjenner til. Det er de som bestemmer i mange saker i by og bygd. Dette er en utfordring ikke bare for politikere, men også i medvirkningssammenheng.
Hvem er det som bestemmer her i bygda? Proffe nettverksbyggere er vant med at det ikke bare er politisk valgte organer. Derfor er dette det første spørsmålet de stiller seg i tilnærmingen til et nytt sted.
«Noen har snakket sammen». Beslutningen er tatt, uten innsikt og demokratiske prosesser. «Jeg skal ta en prat og høre litt, så skal vi se om det ikke ordner seg».
Innenfor eller utenfor?
Et eksempel kan være bygden hvor store gårdeiere inviterer til jaktselskap. De som er tilstede er de som bestemmer. Jaktselskapets medlemmer opererer ikke politisk, de holder seg i sjiktet under dette. Men, de kjenner alle, og de sitter på eiendom og nettverk som gir dem makt. Kanskje har de til og med en gang finansiert utdannelse for noen, og hvor tilbakebetalingen skjer ved at de kommer tilbake til bygda, får nøkkelposisjoner og jobber uformelt i sin velgjørers tjeneste.
Det er gruppen du vil holde deg inne med. Du vil være innenfor, ikke utenfor. Det er ikke bygdedyret. Det er folk med en i utgangspunktet grei makt som gjennom årene glemte hva god moral egentlig er når de får smaken på makt og favoriserer seg selv. Det er gruppen som edle medlemmer skynder seg å melde seg ut av straks media begynner å snuse, og bedyrer at de ante ingen ting.
Knuser lokalmiljøer
En voksende undergruppe av slike makthavere er eiendomsbesittere i tettstedets sentrum. I takt med økt boligbehov får de revet det gamle og etablert nytt. Da står estetikk og viktige stedsbyggende grep i bakkant for økonomi. Byggefelt skyter opp i skogholt og dømmer folk til et liv med to biler som er nødvendig for å få gjort den minste ting.
De har kapital og de får det som de vil. Opp kommer bygninger som er bygd på billigste vis, kanskje lave to-etasjers bygninger i brakkeby-design.
For lokalbefolkningen er det vanskelig å stå opp mot dette. De fleste er utenfor nettverket. Mange og deres familiemedlemmer får personlig vinning av dette, ja, kanskje er det stas bare å være i ytterkant av kretsen, og da går man ikke i mot. Direkte represalier (kanskje fikk noen andre plassen på aldershjemmet eller innvilget byggesøknaden?) og i retning av Kafkaske prosesser kan gjøre det vanskelig å stå i mot. Man kan bli utskudd i bygda. Det er lettere for livet å gå inn i dette enn å kjempe i mot.
Når «noen har snakket sammen» snakker vi elite – en elite vi ikke ønsker i vårt samfunn hvor likeverd, likestilling, tillit og menneskerettigheter er bærebjelker.
Udemokratiske fortrinn
Medvirkningsombudet har med dette blogginnlegget ikke til hensikt å beskrive fenomenet dekkende. Men, i forhold til befolkningens medvirkning så er disse elitegruppene av familie- og formuenettverk svært problematiske. Det utgjør en kultur som gir økonomiske og demokratiske fortrinn til noen som naturligvis ikke skal ha det. Det er kun ett utfall at lokalmiljøer blir langsiktig skadelidende.
Men, man må i medvirkningssammenheng regne med fenomenet som ikke er et moderne rettssamfunn verdig på noe vis. Bygde- og byadelen, by/kommunestyre, fylkesting/regionsting og storting er organer å forholde seg til også i plansammenheng.
Trackback/Tilbaketråkk