Medarbeiere innenfor steds- og byutvikling og kommuner har lett for å skyte på de som faktisk deltar enda de profesjonelel bærer et juridisk ansvar for representativ medvirkning.
Medarbeidere i byggenæringen og kommuner viser oppgitthet over at de samme folkene stiller til medvirkning om og om igjen. Det er alvorlig når de – som etter loven selv er ansvarlig for at alle berørte skal få medvirke – anklager de som faktisk stiller opp for ikke å være representative. Mange trekker seg tilbake i møtet med slik kritikk og dermed kan planarbeidet gå glipp av mange vesentlige innspill.
Anklager som dette i nære relasjoner ville bli betegnet som manipulative. I det offentlige rom handler det om hersketeknikker. Medvirkningsombudet (selvutnevnt) har overhørt kritikken mange ganger. Noe legger sågar rasistiske elementer i det som at det er “hvite, etniske nordmenn over 50 år – the usual suspects”.
Finn feilen: Gråhårige medvirkingsdeltakere
Bildet til dette innlegget er hentet fra Oslo BOBY (Norsk Bolig- og byplanforening) sitt møte tirsdag 16. oktober 2018. Én av feilene foredragsholderen pekte på var nettopp at mange som kommer på åpne møter er oppe i årene og etniske nordmenn, uten synlige reaksjoner blant tilhørerne på hvor feil det er å betegne det som feil at iallfall én vid gruppe stiller.
Oslo Metropolitan University (OsloMET) har gjennomført forskningsprosjektet Demokratisk byutvikling i den digitale tidsalderen (DEMUDIG) som undersøker omfanget og betydningen av innbyggerdeltakelse gjennom IKT og sosiale medier i byutviklingsprosesser.
Medvirkerne er “typisk hvite menn i 50-årene”
Under et seminar 3. november 2011 presenterte OsloMET resultatene fra en tidlig fase i prosjektet. Blant holdningene som ble gjengitt på skjermen var:
- “Folkemøter er ikke medvirkning, det er stort sett typisk menn i 50-årene, hvite og representerer seg selv og historiske interessser”. – Leder i bydel, og
- [det er] Manglende representativitet i deltakelsen
At det er manglende representativitet i deltakelsen treffer så absolutt spiker’n på hodet. Men, å peke på deltakerne for at de ikke er representative er drøyt – særlig når det i henhold til plan- og byningsloven tydelig fremgår at alle berørte skal få medvirke og at det er kommunens ansvar å påse at dette skjer selv når det er andre utbygggere enn den selv.
En grunn til at voksne folk stiller er at de kanskje på det punktet i livet er vant med krøkkete offentlige kunngjøringer i aviser og byråkratiske invitasjoner per post, har tid og interesse for lokalmiljøet, og syns det er relevant å gå på store informasjonsmøter (som nå kalles informasjons- og medvirkningsmøter enda det fortsatt bare er enveis informasjonsmøter). De kan til og med tenkes å bidra med høringsnotater, enda denne formen for bidrag strengt tatt var påtenkt profesjonelle aktører.
Og for å snu på flisa – invitasjonene til direktedemokratisk deltakelse treffer ikke hos alle de som velger å ikke delta. De utgjør det store flertallet.
Planmyndigheten bærer ansvaret og vet det godt
Utfordringen over tid er at det ikke hersker tvil om hvor ansvaret ligger og bakgrunnen for dette gjengitt i 4 NOU-er, én lovproposisjon. I tillegg foreligger samt omfattende veiledningsmateriell fra blant annet regjeringen med konkrete metodebeskrivelser. Mye er gjengitt i dokumentsamlingen for medvirkning på medvirkning,no.
Like fullt fortsetter de med både makt, penger, høyere utdannelse i faget og det lovmessige ansvaret å klø seg i hodet for hvordan representativt medvirkning kan pågå.
En måte å underslå dette ansvaret på er altså å anklage de som faktisk deltar. Blant de utsatte gruppene i så måte er velforeninger som besitter stor lokalkompetanse og har mange forslag til hva som bør og ikke bør gjøres.
Les mer: Innbyggernes organisasjoner utestengt fra forhåndsdialog for planprogrammer
Kan velforeningene forsvinne i lokaldemokratiet?
Velforeningene blir raskt kritisert for holdninger i retning av “not in my backyard” (NIMBY), “ønsker seg en hvit sørlandsby” og lignende. At de også kan ha slike holdninger kan være. Men, de fleste erkjenner at byer og steder utvikler seg og ønsker å bidra positivt til dette også med en erkjennelse av at de ikke kan få viljen sin i et og alt. I stedet for å utnytte velforeningene som en samarbeidspartner og ressurs, blir de omgått for eksempel i forarbeid til planprogram hvor deres deltakelse burde være selvsagt.
En mulig effekt av dette kan være avtakende interesse for velforeningsarbeid og velforeningene som aktører i lokaldemokratiet dør ut med “én feil”-gruppen til byutviklerne.