Utbyggere og kommuner som ikke vil gjennomføre borgerrettigheten medvirkning argumenterer systematisk for at “medvirkning ikke er medbestemmelse”, underforstått at innbyggere skal bli lyttet til, men ikke hørt. Debatten om medbestemmelse vs. medvirkning er et sidespor. Medvirkning er en lovfestet borgerrettighet. Punktum.
Eneveldige makthavere setter seg foran moral og lov. Plan- og bygningsloven fastslår innbyggeres rett til å medvirke. Det passer ikke godt for folk som umodent vil bestemme selv.
Medvirkning vs. medbestemmelse
Et argument de da ofte bruker er at “medvirkning ikke er medbestemmelse”. Argumentet er uinteressant. I medvirkningssammenheng behøver man ikke å holde “medvirkning” opp mot andre begreper. Medvirkning er medvirkning. Alle kan slå opp hva medvirkning er.
Når det da blir hevdet av medvirkning ikke er medbestemmelse, er det på bakgrunn av makthavernes ønske om å bestemme selv. Under parolen “alle skal bli hørt” legger makthaverne gjerne opp til at folk kan si hva de vil. Men, mens medvirkning innebærer at folk faktisk skal “bli lyttet til” i den forstand at medvirkningen deres skal føre frem til noe, så lytter makthaverne helst til applaus. Folk skal “tycka till” som det heter i Sverige, være enige. Strø sand på forslagene. I motsatt fall så vil innspillene gå inn av det ene øret og ut av det andre.
Systemfeil – medvirkning starter for sent
Den store systemfeilen innenfor medvirkning er at medvirkningsprosessene starter alt for sent. Selv om en offentlig kunngjøring av reguleringsplan på side 32 i lokalavisa inviterer folk til å komme åpent med sine innspill, vil de aller fleste prosesser allerede ha kommet svært langt. Kanskje finns det knapt planprosesser som følger plan- og bygningslovens bokstav om medvirkning fordi planene er kommet så langt at når folk først blir involvert så er det for sent.
Det som faktisk skjer når planene er kommet for langt, er at utbyggere og mektige planmyndigheter har dannet seg en oppfatning av at nordmenn ikke er kompetente bidragsytere. Makthaverne liker sine egne idéer så godt at de ikke vil ha noen som blander seg inn. Planetater klarer ikke å skille på idé og fag, eller så ønsker de ikke. Ved å ta eierskap til idéprosessene og legge frem planer som er sammensurium av idé og fag holder etatene folk unna.
“Kom med innspill, men vi har bestemt oss”
Hvor godt liker du det selv hvis du blir invitert til en idéprosess hvor noen allerede har bestemt seg? Dårlig, helt sikkert, ja, kanskje blir du til og med sint og føler deg lurt. Det er dette som skjer i vanlige medvirkningsprosesser. Folk oppdager at det saken egentlig handler om er vedtatt i kommuneplanens arealdel som de aldri har hørt om eller er invitert til å medvirke til – og at beslutningene derfra ligger fast og er juridisk bindende. Folk oppdager også at foreliggende områderegulering- eller detaljreguleringsforslag innebærer så kraftig overkjøring av lokalmiljøets interesser at de blir sinte. Så blir de invitert til et informasjonsmøte og en høringsprosess hvor de får si hva de vil, kanskje, men ikke lyttet til. Når de så roper at de ikke har fått medvirke trekker beslutnings-adelen sitt trumfkort: “Medvirkning er ikke medbestemmelse. Det er vi som bestemmer”.
Tidlighetsprinsippet i medvirkning
Tidlighetsprinsippet i medvirkning (side 11) innebærer at folk blir invitert med i prosesser mens idéene deres kan ha betydning. Å benytte seg av tidlighetsprinsippet er å verdsette innbyggeres lokalinnsikt og kompetanse i vårt høyt utdannete samfunn. Prinsippet er godt dokumentert blant annet i Kommunal- og moderniseringsdepartementet veileder “Medvirkning i planlegging“. Prinsippet blir sjeldent fulgt enten av inkompetanse eller fordi man jo da ikke får bestemme selv. På denne måten mister samfunnet inngrepet med innbyggerne og deres preferanser. Vi får steder og byer med trafikkmønstre og arkitektur som folk ikke kjenner igjen. Denne etatismen setter lovfestede, demokratiske borgerrettigheter tilside uten at noen må stå til rette for det. Manglende kompetanse på medvirkning og evne til å se en annen vei blant offentlige ombud inkludert politikere helt opp til Stortinget i deres ombudsrolle, medfører også at praksisen i realiteten er fullt ut anerkjent.
