Urbanisering er en av vår tids mest transformative trender. I følge FNs prognoser vil 66 prosent av verdens befolkning bo i byer innen 2050. I Norge bor 82 % av befolkningen i tettsteder. Definisjon av hva en by er varierer fra land til land, men veksten er er felles for alle. For at byene skal være trygge, inkluderende, grønne og gode å bo i, er det helt essensielt med medvirkning i byutvikling. Denne særdeles viktige formen for demokratideltakelse må styrkes og sikres bredere juridisk forankring i Norge, og verden.
I 2015 vedtok medlemmene av FN 2030-agendaen. Dette er oppfølgeren til tusenårsmålene som hadde som hovedmål å utrydde fattigdom. Dette videreføres i et bredere og mer aktuelt rammeverk kjent som bærekraftsmålene. FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. 17 konkrete mål med med 169 delmål skal sørge for at at ingen skal utelates i denne ambisiøse utviklingen. Mål 11 omhandler bærekraftige byer og samfunn. Delmål 11.3 lyder: Innen 2030 oppnå en mer inkluderende og bærekraftig urbanisering med mulighet for en integrert og bærekraftig bosettingsplanlegging og -forvaltning som gir medbestemmelse i alle land. Medbestemmelse i byutvikling er altså satt på den globale politiske agendaen. Dette inkluderer også i Norge.
Les mer: Spire-rapport anbefaler tiltak for barn og unges medvirkning
I Norge ser vi en økende misnøye med forvaltningen av medvirkning i arealplanlegging. Utallige aktivister, velforeninger og organisasjoner har i mange år sagt tydelig i fra at medvirkningsretten, slik den praktiseres, ikke er tilstrekkelig. Dette ser vi resultatet av i norske byer med altovergripende prosesser som ikke tar hensyn til innbyggernes behov og ønsker. Dette gir ikke gode bo- og leveområder som er inkluderende og tilpasset de lokale behovene.
I Norge ser vi en økende misnøye med forvaltningen av medvirkning i arealplanlegging. Utallige aktivister, velforeninger og organisasjoner har i mange år sagt tydelig i fra at medvirkningsretten, slik den praktiseres, ikke er tilstrekkelig. Dette ser vi resultatet av i norske byer med altovergripende prosesser som ikke tar hensyn til innbyggernes behov og ønsker. Dette gir ikke gode bo- og leveområder som er inkluderende og tilpasset de lokale behovene.
I 2016 arrangerte FNs bosetningsprogram Habitat III-konferansen. Her vedtok verdenssamfunnet Ny Urban Agenda (NUA) som den globale strategien for byutvikling. I dette rammeverket vektlegges igjen medvirkning som en nødvendig faktor for bærekraftig byutvikling. Norge deltok også her og tilsluttet seg denne strategien.
Disse internasjonale forpliktelsene krever at Norge også må jobbe på nasjonalt og lokalt nivå her hjemme. Det foreligger altså en internasjonal konsensus at medvirkning må være en av grunnsteinene i byutvikling. Norge har, i motsetning til mange andre land, et velutviklet demokrati med lite korrupsjon. Dette gir store muligheter for en god og sømløs implementering av inkluderende og deltakende medvirkning. Dessverre så er dagens regjering ikke enig i at man må gjøre tiltak for å tilrettelegge for en slik implementering.
I en nylig avsluttet evaluering av anmodningsvedtak 710 (2017) av hvordan NUA skal implementeres i Norge konkluderte kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) med at ingen tiltak var nødvendig. De mener altså at medvirkningsmekanismene vi har i dag og hvordan dette praktiseres er god nok. Evalueringen fremstår som lite gjennomført og viser ikke til dokumentasjon som kan bekrefter eller underbygge deres konklusjon. De mener norsk byutviklingspolitikk er i tråd med bærekraftsmålene og NUA.
Dette mener mange Spire er helt feil. Byutvalget i Spire utarbeidet en rapport på bestilling av KMD om hvordan tilrettelegge for økt deltakelse blant unge mennesker i byutvikling i 2018. Hvis KMD da mener at politikken er i tråd med forpliktelsene, hvorfor bestiller man en rapport for å kartlegge behov og tiltak? Hvorfor er det så mange som engasjerer seg i å endre praksisen og styrke medvirkning i lovverket? Og hvorfor mener 67 % av plansjefene i kommunene at utbyggere ikke tilrettelegger for mer medvirkning enn minstekravet? For å nevne noen årsaker som bekrefter Spire, og mange andre, sin oppfatning.
Svaret på det de overnevnte spørsmålene er fordi dagens praksis ikke ivaretar innbyggernes medvirkning i tilstrekkelig god nok grad. I rapporten til Spire lanserer vi en rekke tiltak for å øke medvirkning blant unge mennesker. Disse tiltakene vil også gagne resten av befolkningen. Særlig fremhever vi behovet for en forskrift om medvirkning som kan utdype lovens bestemmelser. Vi har f.eks en byggteknisk forskrift fordi man ikke kan oppføre bygninger kun ut i fra hva plan- og bygningsloven (pbl) sier. Samme parallell kan man trekke til medvirkningshjemmelen i pbl. Man kan ikke utøve arealplanlegging uten at man har et rammeverk som utdyper og definerer intensjonen i loven, stiller tydelig krav til utøvelse og sikrer deltakelse på en deltakende og inkluderende måte.
Norges innbyggere fortjener en reell mekanisme for deltakende demokratideltakelse i by- og tettstedsutvikling.