I en klagesak fører Sivilombudet en retorikk som anerkjenner at dersom medvirkning etter plan- og bygningsloven ikke ville ha utgjort noen forskjell, så er lovbruddet greit. Ettersom medvirkning i plansaker veldig sjeldent utgjør noen forskjell fordi folk først blir invitert (mange deltar ikke enda loven stiller krav om deltakelse, ikke invitasjon) når det er for sent å skape forandring, så innebærer vel ombudets retorikk i praksis et fritt frem for å bryte loven?

Klagesaken gjaldt et veldig tydelig brudd på loven i en annerledes sak enn det innbyggere i Norge opplever hver dag i plansaker hvor lovbruddene er mye mer dulgte. I saken som Sivilombudet har vurdert så var medvirkning (sikkert uten virkning) gjennomført i en plansak.

Men, så ble det gjort en endring etter dette – uten medvirkning. Et soleklart brudd på loven og lett for Sivilombudet å reagere på.

Spilte lovbruddet noen rolle?

Men, sentralt i Sivilombudets vurderinger er; “ville medvirkning ha spilt noen rolle”? Dette er veldig interessant fra et ombud som skal hjelpe borgere – mannen i gata – mot urett. Det Sivilombudet uttrykker kan lett fortolkes dithen at hvis medvirkningen uansett ikke ville ha spilt noen rolle, så er det greit å bryte lovens bestemmelser.

Sivilombudet skriver følgende

“Ombudet kom til at endringene som ble gjort i alle fall berørte klagerne og andre omkringliggende eiendommer i slik utstrekning at de skulle fått anledning til å uttale seg om den betydelige økningen i antatt skyteaktivitet. Ombudet var videre i tvil om også andre interesser skulle fått medvirke, og ba Statsforvalteren vurdere dette nærmere.”

Situasjonen er altså at planarbeidet er gjennomført med lovbestemt medvirkning og så blir det gjort en endring etterpå. Dette ville folk flest kalle juks og kreve saken tilbake til start når det gjelder medvirkning. Sivilombudets vurderinger går på om kanskje bare noen – iallfall ikke alle slik loven beskriver – burde ha fått medvirke eller ikke.

“Dropp medvirkning uten effekt”?

Videre mente ombudet at “det var en «ikke helt fjerntliggende mulighet» for at planvedtaket ville fått et annet innhold dersom det var sørget for tilstrekkelig medvirkning, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Ombudet ba derfor Statsforvalteren gjøre en ny vurdering av planvedtakets gyldighet.”

Også dette er veldig interessant. Sivilombudet resonnerer her rundt om hvorvidt medvirkningen ville ha hatt en effekt eller ikke. Ombudet resonnerer seg altså frem til at loven er brutt, men tygger litt på om det gjør noe – underforstått at det er greit å bryte loven hvis det uansett ikke ville ha spilt noen rolle.

Nå er ikke Medvirkningsombudet (selvutnevnt) jurist, men en folkelig fortolkning av dette tankesettet er at det øyensynlig er greit å bryte loven hvis det ikke spiller noen rolle. Et slikt prinsipp gjør det vrient å drive demokrati hvor lov og rett (dømmende makt) er én av tre pilarer og er illustrerende for etatisme-holdninger i offentlige forvaltning. Når etatister setter seg over lov og politiske beslutninger så har vi et styresett som er noe annet enn demokrati. Som kjent er demokrati et politisk styresett hvor folket bestemmer.

Mangelfull virkelighetsforståelse

Medvirkningsombudet (selvutnevnt) ser arbeidet fra Sivilombudet (offentlig utnevnt) som et håndfast dokument på behovet for oppnevnelse av Medvirkningsombudet (offentlig utnevnt). I svært mange offentlige organer er det tidligere politikere som er ansatt som ledere. Det gjelder også i Sivilombudets tilfelle. Selv om mange argumenterer for at man ikke kan ha yrkesforbud for eks-politikere, så er det en veldig dårlig sektor-balanse i offentlig forvaltning og det kan lett bli slik at man er sine egne (andre politikere, eks-politikere og byråkrater – offentlige tjenestemenn) nærmest. Så vi trenger et medvirkningsombud som kan operere løsrevet fra slike dulgte kompis-føringer fra den voldsomt store, sammenvevde politikkindustrien her i Norge.

For, igjen så må vi huske på at Sivilombudets uttalelse er knyttet til en soleklar sak: Du kan ikke gjennomføre et reguleringsplanarbeid etter loven for så å slenge på noe nytt mot slutten. Realiteten i plansaker er imidlertid at innbyggere blir 1) invitert til medvirkning i form av 2) høringer i det 3) reguleringsplaner er mer eller mindre ferdige.

  1. Plan- og bygningslovens formålsparagraf 1–1 er soleklar på at “Planlegging og vedtak skal sikre […] medvirkning for alle berørte interesser”. Det står ikke at alle berørte interesser skal inviteres og at dette er nok, men at planlegging og vedtak skal sikre medvirkning for alle berørte interesser. De aller fleste plansaker i Norge er i brudd med denne lovparagrafen.
  2. Medvirkning skjer ofte i form av invitasjoner til høringer. Det er bredt anerkjent at høringer er uegnet som medvirknings-verktøy fordi bare en liten gruppe av befolkningen deltar i dette. Medvirkningsombudet (selvutnevnt) har studert mange høringsinnspill, og kan tillegge at selv om høringsinnspill summeres likt uansett innhold, så er det en enorm kvalitativ forskjell på innspillene. Noen skriver omfattende vurderinger basert på faglig og lokal kunnskap, mens andre skriver en setning eller to.
  3. Invitasjon til medvirkning skjer på et tidspunkt hvor planene er mer eller mindre ferdige. Dette er substansielt. Dersom det handler om en områderegulering i kommunal regi, har planetaten klekket ut sine egne idéer og utarbeidet et omfattende forslag som går til høring. Folk inkludert byråkrater har vanskelig for å gi slipp på sine egne gode ideer og dessuten henger det ene så nært sammen med det andre at det knapt er mulig å få gjort endringer i slike forslag gjennom medvirkning. Dersom det gjelder en detaljreguleringsplan, så har utbygger gjennom sine egne prosesser og forhåndskonferanser/dialog med kommunen også jobbet seg frem til noe som de aller helst ikke vil ha noen innspill på. Det er nedlagt mye arbeidet til store summer i planene, og å forandre etter medvirkning er lite ønskelig.

Fra Oslo kommunes egen veileder til utbyggere og forslagsstillere – en veileder kommunen selv sjeldent følger. I veilederen understreker kommunen betydning av tidlig medvirkning, mens realiteten er at invitasjoner til medvirkning sendes i myndighetsfasen når planene er mer eller mindre ferdige.

Avhengige offentlige ombud (ikke uavhengige)

At alt stort sett er ferdig utviklet når medvirkningen starter er en realitet som også herskerne i form av de offentlige ombudene; “politikeren i sin ombudsrolle”, Sivilombudet og Statsforvalteren forholder seg meget mangelfullt til. Dette gjelder så til de grader at det er med hensikt eller totalt blottet for innsikt. Ombudenes slette innsats er bakgrunnen for at Medvirkningsombudet (selvutnevnt) startet dette demokratiaktivistiske ombuds-arbeidet som forholder seg til virkeligheten på fra innbyggeres og utbyggeres premisser. Vi må nemlig huske på at mange skyter på utbyggerne, men at ansvaret for plan helt og holdent er et politisk ansvar.

Sivilombudet har for lenge siden skriftlig takket nei til en prat om disse forholdene fordi de ikke syns de trengte det.

En bemerkning om skytebane-saken helt til slutt. Den handler strengt tatt ikke om medvirkning. Den handler om kommuner administrativt – etter en normal og forutsigelig saksgang – kan endre saksgrunnlaget før oversendelse til politisk behandling. Det kan man ikke gjør administrativt, men politikere har stort sett anledning til å gjøre denne type endringer. Det er en kontinuerlig kamp mellom folkevalgte og byråkrater om å fatte beslutninger som er politisk forankret. Når byråkrater beslutter på tvers av lov og politiske vedtak har vi et annet styresett enn demokrati, som minner mer om kameraderi, korrupsjon og etatisme.