Utbyggere utformer detaljreguleringsplaner og mange mener derfor at det er utbyggernes feil at byer, steder, land og strand blir utviklet og seende ut som det gjør. Utbyggere kan med rette beskyldes for grådighet, dårlig smak og bruk av ufine pressmidler, men all den tid alle reguleringsplaner vedtas politisk så tilhører ansvaret våre folkevalgte. Les og få raskt innsikten som kan forandre denne situasjonen inkludert å få overtaket på planetater med medarbeidere som vil drive politikk uten demokratisk forankring.

Politikere har mye å drive med. Det norske demokratiet har stilt seg slik at politikerne får fete digitale bunker med sakspapirer som det er vanskelig å løfte blikket fra. I kommunenes planutvalg er sakspresset ofte ekstra stort og mange saker stemmes igjennom fordi tiden er knapt, presset stort og politikerne føler at de har lite annet valg.

Politikerne lar utbyggere ture frem

Det har de, men så lenge de ikke bruker den får utbyggere ture frem mer eller mindre slik de vil – eller slik saksbehandlere i planetatene presser dem til.

Forklaringen og løsningen finner vi i hierarkiet for kommunale planprosesser:

Kommunal planlegging starter med kommuneplanens samfunnsdel som skisserer rammer, mål, ønsker og drømmer for kommunens utvikling. Denne følges opp av kommuneplanens arealdel som, i motsetning til samfunnsdelen, er juridisk bindende. Det er også rom for å lage en del-variant av arealdelen i form av kommunedelplan slik som Haugesund har for sitt bysentrum. Disse planene og områdereguleringer – for større områder – utarbeides bare (?) – av kommunene. Detaljreguleringer gjelder større områder enn enkeltbygninger og utarbeides av tiltakshaver som kan være alle typer utbyggere inkludert kommuner.

Som illustrasjonen viser, så kan det sendes byggesak på grunnlag av alle disse plantypene.

Les mer: Medvirkning om estetikk nedfelt i reguleringsbestemmelser gir langvarige resultater

Mangler langsiktige føringer for estetikk og utforming

Hva er det da som skjer når utbyggere eller kommunale saksbehandlere får viljen sin? Årsakene er sammensatte, men egentlig ganske lette å forstå.

  1. Kommuneplanens arealdel inneholder ikke føringer for estetikk og utforming. Dette er en sentral årsak. Vi må huske på at politikere blir valgt for fire år av gangen og stort sett er ute igjen etter 1-3 perioder. Som noviser vet de lite om hvordan tingene fungerer. Etter et par perioder i for eksempel byutviklingsutvalget så forstår de sammenhengene, men da er mange temmelig utslitte og tar kanskje neste periode i et annet utvalg. Her kan det også være elementer av at de gir omrokkert av partiledelsen sin (ofte i praksis ansatte i politikkindustrien) som kan ha egne motivasjoner. Politikere gir også uttrykk for at de ikke vet hvordan de kan regulere utforming og estetikk. Plan- og bygningslovens § 29-1 gir imidlertid grunnlag for dette. Den «nye» plan- og bygningsloven er dessuten basert på Bygningslovutvalgets NOU 2005: 12 Mer effektiv bygninglovgivning II. Her under 25.4.6 Vurderinger (side 430) fremkommer det at kommunen i større grad bør bruke reguleringsplan og andre plan som juridisk verktøy for å fremme estetiske hensyn som vil styrke forutberegnelighet og gi estetikkravene en bredere lokaldemokratisk forankring. Bruk av plan styrker også kommunenes evne til en overordnet estetisk utvikling. Til tross for all denne kunnskapen så står mange arealdeler uten slike føringer. Hvordan skal utbyggere forholde seg til dette? De må nødvendigvis prøve seg på egenhand.
  1. Manglende føringer for estetikk og utforming i kommuneplanens arealdel skaper rom for byråkraters egen smak og behag. Illustrasjonen av detaljreguleringsprosessen er fra en fin veileder til utbyggere fra Oslo kommune, som kommunen ikke bruker noe særlig for sine egne saker, vel å merke. Veilederen er tydelig på at utbyggere må la innbyggere medvirke i idéfasen, men dette skjer stort sett aldri. Det som imidlertid stort sett alltid skjer, er at utbyggere møter medarbeidere og ledere på alle nivåer i planetaten som har sine egne, ikke-politisk fundamenterte oppfatninger av hvordan ting skal være. Dette er utbyggerne nødt til å forholde seg til om det så gjelder grå murstein som forblending eller drabantbyblokker i stedet for lokalsenzrumsutvikling. Medvirkningsombudet (selvutnevnt) møtte ved en anledning en ærlig medarbeidere i plan- og bygningsetaten i Oslo som sa at “vi sammenligner denne fasen med avretting med sement. Da setter massen seg i alle huller og sprekker så den vanskelig kan forandres”. Mange utbyggere har erfart at de her må danse etter planetatens pipe for å komme noen vei. Planetatene kan være dypt udugelige slik som Finansavisen har beskrevet Oslo sin, men udugelighet har aldri forhindret maktmisbruk.
  2. Kommuneplanens arealdel har et for kortsiktig perspektiv. Tidsperspektivet i kommuneplanens arealdel er for kort. Lange linjer trekkes ved langsiktig planlegging. Uten et langsiktige perspektiv så vil byer og steder bli utviklet stykkevis og delt, uten sammenheng og håpløst feilfungerende. Det er vanskelig å skyte på utbyggere som kommer med sine tilsynelatende dårlige planer når kommunen ikke har gjort jobben sin med langtidsplanlegging. Kommunene må sørge for at kommuneplanens arealdel tar opp i seg et 50 til 100 års perspektiv. Et annet virkemiddel som Lillestrøm kommune har brukt, er by- og stedsplaner. Lillestrøm har lagd en helhetlig plan frem mot 2060. Byutviklingsplaner kan så operasjonaliseres gjennom kommuneplanens arealdel, slik illustrasjonen viser.
Byutviklingsplaner og stedsplaner setter politikerne i førersetet i by- og stedsutvikling
  1. Utbyggere har penger, grådighet, politiske forbindelser og ufin oppførsel. Innbyggernes representanter og de fleste folkevalgte har andre jobber enn steds- og byutvikling. Noen aktivister kan dessuten bli såpass lei av å jobbe gratis at de bytter side og tilraner seg en folkets posisjon enda de nå er kjøpt og betalt. Utbyggerne derimot har imidlertid utbygging som jobb og har ressurser til å bruke jurister, ingeniører, løpegutter, eks-politikere som nå er betalte lobbyister på grunnlag av et telefonregister over kompiser i partiorganisasjonene og arkitekter som sliter slik med å få oppdrag at de ikke våger å ta nei i sin munn. Mange utbyggere er dessuten grådige, bor et annet sted og bryr seg lite om sluttresultatet som de uansett skal selge og glemme. Når det mangler retningslinjer for estetikk og langsiktige planer for utvikling, går veien temmelig rett frem for utbyggerne til å få viljen sin via disse betalte maktmidlene. Utbyggingsplaner gir kommuner flest et håp om vekst og utvikling, og når trusselen om at “hvis vi ikke får viljen vår, så bygger vi i nabokommunen” henger nært i lufta så skal det ikke mye til før kommunens maktpolitikere tar standpunkt i favør av utbyggingsplanene – samme hvor stygt eller dårlig utformet resultatet vil bli. En slik manglende solidaritet i kommunene i mellom og med mennesker og naturens behov fører på denne måten til mye elendighet. Når mektige ledere i politiske partier er blitt overbevist av en utbygger – som kanskje er en bekjent fra andre sammenhenger – spiller det liten rolle hva deres mer bevisste partifeller mener eller hva planetaten måtte si. Planetater i mange kommuner er dessuten veldig små og har for begrensete ressurser til å kunne snakke politikerne til fornuft.

Les mer: Se “Beskytt kommunen” – Transparency International Norges håndbok i antikorrupsjon